Jeg kikker på kalenderen. 20. september. hmm..Lønningsdag? Sjekker kontoen raskt og bekrefter for meg selv, ja, lønningsdag. Blikket mitt glir via gradestokken og ut vinduet. Høstdag? Mjaa..Ingen bekreftende svar. Jeg kikker på kalenderen igjen. Joda. I følge min barnelære er september, oktober og november høstmåneder. Jeg sender en kort takknemlig tanke til mamma for at hun har lært meg dette. Temperatur og nedbørsmengde utenfor vinduene forteller meg jo at vi har kun to årstider i Bergen. Den lysere og av og til litt varmere, og den mørkere og noen ganger litt kaldere årstiden. Denne mørkere og litt kaldere kan være overraskende vakker og koselig, men også litt skummel av og til.
Jeg suger inn inntrykk rundt meg. Menneskers reaksjoner og relasjoner. Å holde hodet kaldt er ikke noe problem i denne temperaturen. Men å holde det godt over vannet er det noen som tidvis strever med. Jeg ser noen duppe rundt uti dette mørke, kalde, våte. Blir dratt under litt før de kaver seg opp igjen. ikke farlig, men jeg ser det er ubehagelig. Latter blir overdøvet av mørkets buldring. Jeg står fremdeles på land selv. Hoier og smiler og prøver å signalisere at det er mulig å overdøve mørkets maktdemonstrasjon. Dette sta og sterke menneske virker først motvillig. Eller kanskje bare motløs. Jeg gir meg ikke. Heier! Etter en times jobbing greier vi å samarbeide. Vi er begge på land nå. Jeg ser et lite smil og den velkjente latteren. Dog litt spak, så er den der. Forhåpentligvis har ikke turen ut i det herjende mørket gjort at det nå blir ubehagelig stille. Sånn trykkende som det noen ganger kan være etter en storm har lagt seg.
Jeg kikker rundt meg. Stirrer tomt inn i flammene fra stearinlysene i vinduskarmen. Reflektere over dagens hendelse. Min farmor sa alltid med et lurt blikk da jeg satt foran peisen hos henne om vinteren: "Nå sitter hun og stirrer inn i flammene igjen, hvem er det hun tenker på mon tro?" Jeg smiler ved tanken. Store tankefulle øyne ut på solnedgangen fra stuevinduet har fått familien hjemme også til å flytte fokus fra å poengtere hvor vakkert det er til å undres over hva som foregår bak det fjerne, men alt annet enn tomme, blikket. Jeg rister litt på hodet av meg selv. Alle de eksitstensielle spørsmålene en av og til kan stille seg. Snu og vende på. Lete og grunne etter svar på. Håpløsheten som kan melde seg når en mistenker at det kanskje ikke er noe svar. Men noen av svarene finnes tidvis i de små tingene rett foran oss. Vi bare glemmer å ta oss tid til å se dem.
:)
