Sko og sånn

Hadde noen sagt jeg kom til å blogge om sko en dag hadde jeg ledd høyt og avfeid det. Men plutselig kom det over meg at sko har faktisk jeg også lyst å drøse litt rundt. Sko er så mangt. Alt fra tykke varme vintersko til lette åpne sandaler. Noen leter etter fine sko, andre etter sporty sko, og noen trives kanskje best med sko som bare er gode på foten.

Sko er uansett viktig gjennom hele livet. Jeg har til og med sett  i noen hjem at ”min første sko” står utstilt i hyllen. Så viktig kan sko være. Før vi vet ordet av det har noen snørt på oss sko. Våre første sko! Vi bærer de stolt der vi tar våre første skritt ut mot verden. Noen får kanskje sko som er arvet etter eldre søsken, noen får sko som er spesielt utvalgt som matcher resten av stilen rundt, mens andre igjen får gjerne de skoene en hadde råd til. Uansett får vi sko, og vi får masse skryt og tilbakemeldinger der vi stabber rundt i våre første sko. Historie tegnes!

Fra den dagen får vi atter nye sko som slites ut. I mange år velges skoene for oss. Ulike sko til ulik bruk. Vi lærer hvilke sko som passer til hvilke anledninger. Joggesko til bunad – nei. Fotballsko til selskap – nei. Etter hvert som skostørrelsen vokser kommer vi nærmerer og nærmere å få velge sko selv. Vi har lært hvilke sko vi skal bruke i hvilke settinger og vi velger sko deretter.

Kanskje tester vi ut litt grenser. Velger nye knallfarger og sjekker ut hva som skjer om vi tar på oss de til finstasen, men på ett eller annet tidspunkt så blir vi ferdige med det også og mange faller tilbake på ganske like sko som de som vi har vokst opp i. Det føles gjerne mest komfortabelt. Eller gjør det egentlig det? Hvor fantastisk er det ikke å sparke av seg skoene og være barbeint. Være fri! Ikke være trøkt ned i disse skoene som forventes at en har på seg i enhver anledning og som skal passe inn.

Jeg husker minnet fra å løpe barbeint over grusen i oppkjørselen på forsommeren. Det var med skrekkblandet fryd jeg tok sats og sprang over. Kjempevondt men samtidig gledelig godt. Det var starten på barbeint sesongen. Ikke fanget i klamme sko. Føttene ble i løpet av sommermånedene vant til å kjenne disse skarpe små steinene. På slutten av sommeren kunne en tusle over der uten å tenke noe mer over det en at en og annen stein fremdeles stakk litt og skapte latter innvendig. En latter som ikke kom ut, og som ble glemt da skoene kom på igjen. Kanskje en skulle gått enda mer uten sko. Kjent enda mer på alt det som finnes under beina våre. Fotsålen, et enormt sanseorgan som snapper opp en hel mengde med stimuli. Kanskje skulle en le høyt av det en kjente som kilte under der! Kanskje skulle vi vært enda mer fri til å bevege oss rundt uten disse greiene på føttene som holder oss bundet og viser verden rundt hvem vi er, hvor vi skal og hva vi skal gjøre. Når en kommer uten sko vet ingen hvem du er, hvor du skal eller hva du har tenkt å gjøre. Et par ganger i livet får en kanskje oppleve dette, befriende! Tenk så overrasket noen av de rundt hadde blitt da.  Men jeg tror verden ville glede seg over det uansett. 

Sko blir gitt oss som en del av redskapet vi skal ha med oss i livet. De er med på å forme oss kanskje mer enn vi vil og forstår. Men hvem vet egentlig hvilken sko som er rett for den som skal ha skoen på. Det er helt umulig å vite for andre. Den skoen som noen får gnagsår av kan andre synes er behagelig. Bare jeg vet hvilken sko som passer meg. Damen i butikken, ortopeden, eller andre som kjenner disse føttene kan ha forventninger om hvilken sko føttene dine vil trives i og vil prøve å finne den de tror vil være best, men bare den som eier foten kan kjenne og vite. Selv trives jeg best uten sko. Uten sko og uten sokker. Uten noe som klemmer noe som helst sted. Da kan føttene få være fri! Skal jeg ha sko på er det best om de er komfortable nok til at jeg vet at hvis jeg får lyst å springe eller danse, så kan jeg gjøre det! Av og til kan det være kjekt med andre sko også. Alle synes vel det er gøy å kle seg ut innimellom så lenge en velger det selv når det skal skje. 

Jeg kan bruke de til akkurat det jeg vil. Kanskje en må finne seg i at skoene våre tidvis begrense oss i det vi gjør, men de kan heldigvis aldri begrenser oss i det vi er! Skoene våre kan vi bestemme helt selv. De kan også sparkes av akkurat når vi selv ønsker det – jo oftere vi våger velge sko etter egne føtters ønske og jo flere settinger vi velger å stille barbeint i- våge å overraske - jo bedre tror jeg en vil ha det!    

Fra røsslyng til roser og tilbake til røsslyng igjen?

Det er rett over 3 måneder siden halve verden satt rystet foran tvskjermene og prøvde å ta inn over seg hendelsene som fant sted på Utøya. Utøya ble beskrevet som en sommerdrøm for ungdommer i lille Norge. Mer vakkert og stemningsbeskrivende kan det nesten ikke sies.

Nyhetssendingene gikk døgnet rundt.  Bergfrue, røsslyng og Ja vi elsker ble erstattet med roser og Vårt lille land. I noen uker var dette var Norges symboler for en samlet og sterk nasjon som oste av kjærlighet, akspet og medmenneskelighet. Fine symboler som skulle forsterke at ingen stod alene nå. Men hva skjedde egentlig med oss? Hva skjedde med de som mistet en venn, en kjæreste, en sønn eller datter? Det er umulig for utenforstående å sette seg inn i. Jeg kjenner at jeg tør ikke prøve engang.

Men størstedelen av befolkningen mistet ikke noen som stod dem veldig nær. Men vi var vitne til det og engasjerte oss og viste medfølelse i større eller mindre grad. Har ting endret seg etter at ulike følelser ble satt i sving? Behovet for nærhet og trygghet ble akutt. Har det vedvart? Eller var det der og da?

Jeg husker en voldsom lettelse over å ikke være på ferie da det skjedde. Få være i Norge. Være nær. Uten at dette førte til noen deltakelse i store fellessamlinger i sentrum. Jeg kjente mest et uvant stort savn etter familien som var bortreist noen uker. Det bruker være bare flott å vite at de har det bra og koser seg med ferie. Nå skulle jeg ønsket at de var der. Var på sin faste plass så en kunne søke trygghet der.

Jeg satt foran skjermen 22.juli og prøvde å begripe hva som skjedde. Det var skrekkelig å se på samtidig som jeg ikke greide å forlate grusomheten. Jeg fikk et plutselig behov for å ringe barndomsvenninnen min som jeg prater med sjelden. Men henne jeg alltid prater med når store hendelser preger føleleseselivet. I det jeg skulle slå nummeret kom hun meg i forkjøpet. Det var godt å høre stemmen hennes. Den stemmen som jeg vet at alltid er der. Den som er den samme uansett hva som skjer og hvor lenge det er siden forrige kontakt. Godt å høre at en har hverandre i sånne stunder.

Vi har pratet med hverandre en gang siden da tror jeg. Det er med andre ord ikke oftere kontakt nå enn før. Savnet etter familien har normalisert seg. Det holder å se dem en gang i uken. Avisene leses med nøytrale øyne og uten frykt. Jeg er tilbake i en modus hvor tragedier og kriser er sånt som skjer alle andre.
Heldigvis er jeg der igjen. Det er sånn det må være. Vi må fungere som før. Leve i øyeblikket og nyte uten frykt.

Alt er som før ...kanskje..

Eller har kanskje noen endringer kommet for å bli? Noen grunnleggende verdier og behov ble tydeliggjort i denne perioden. Noe av det som kanskje forsvinner under all materialisme og alle mulighetene som har en tendens til å overskygge mye annet. Behovet for frihet er der fremdeles og vil alltid være der. Men vi fikk alle bekreftet behovet for å være en del av ulike små og store fellessskap der det er aksept og en blir verdsatt. Der det er trygt og en bryr seg om hverandre.

22. juli har nok for min del ført med seg en påminnelse som har skapt større balanse mellom nærhet, trygghet og det enorme behovet for frihet og å gripe all verdens muligheter som en kan finne hvis en leter godt nok. Idag, uten at jeg før har tenkt på det, så preger dette mine følelser og tanker om fremtiden. Kanskje vil det være varig, kanskje ikke. Jeg er uansett glad for at selv om en tilsynelatende kynisk, men egentlig bare mettet skummet forbi temaet i avisen og valgte å ikke gå i rosetog, så skjer det noen refleksjoner nå på en helt vanlig tirsdagskveld i oktober.

Tid og Årstid

Jeg kikker på kalenderen. 20. september. hmm..Lønningsdag? Sjekker kontoen raskt og bekrefter for meg selv, ja, lønningsdag. Blikket mitt glir via gradestokken og ut vinduet. Høstdag? Mjaa..Ingen bekreftende svar. Jeg kikker på kalenderen igjen. Joda. I følge min barnelære er september, oktober og november høstmåneder. Jeg sender en kort takknemlig tanke til mamma for at hun har lært meg dette. Temperatur og nedbørsmengde utenfor vinduene forteller meg jo at vi har kun to årstider i Bergen. Den lysere og av og til litt varmere, og den mørkere og noen ganger litt kaldere årstiden. Denne mørkere og litt kaldere kan være overraskende vakker og koselig, men også litt skummel av og til.

Jeg suger inn inntrykk rundt meg. Menneskers reaksjoner og relasjoner. Å holde hodet kaldt er ikke noe problem i denne temperaturen.  Men å holde det godt over vannet er det noen som tidvis strever med. Jeg ser noen duppe rundt uti dette mørke, kalde, våte. Blir dratt under litt før de kaver seg opp igjen. ikke farlig, men jeg ser det er ubehagelig. Latter blir overdøvet av mørkets buldring. Jeg står fremdeles på land selv. Hoier og smiler og prøver å signalisere at det er mulig å overdøve mørkets maktdemonstrasjon.  Dette sta og sterke menneske virker først motvillig. Eller kanskje bare motløs. Jeg gir meg ikke. Heier! Etter en times jobbing greier vi å samarbeide. Vi er begge på land nå. Jeg ser et lite smil og den velkjente latteren. Dog litt spak, så er den der. Forhåpentligvis har ikke turen ut i det herjende mørket gjort at det nå blir ubehagelig stille. Sånn trykkende som det noen ganger kan være etter en storm har lagt seg.

Jeg kikker rundt meg. Stirrer tomt inn i flammene fra stearinlysene i vinduskarmen. Reflektere over dagens hendelse. Min farmor sa alltid med et lurt blikk da jeg satt foran peisen hos henne om vinteren: "Nå sitter hun og stirrer inn i flammene igjen, hvem er det hun tenker på mon tro?" Jeg smiler ved tanken. Store tankefulle øyne ut på solnedgangen fra stuevinduet har fått familien hjemme også til å flytte fokus fra å poengtere hvor vakkert det er til å undres over hva som foregår bak det fjerne, men alt annet enn tomme, blikket. Jeg rister litt på hodet av meg selv. Alle de eksitstensielle spørsmålene en av og til kan stille seg. Snu og vende på. Lete og grunne etter svar på. Håpløsheten som kan melde seg når en mistenker at det kanskje ikke er noe svar. Men noen av svarene finnes tidvis i de små tingene rett foran oss. Vi bare glemmer å ta oss tid til å se dem.

:)

Fasinerende nok sent ute som alltid;)

Sendt fra min iPhone

Peiskos på Komla :)

Sendt from Malin Pedersen iPhone

Peis, pizza, pysjbukse og rødvin

Uken går mot slutten. Den har vært rolig og fin. Til tross for at både Oslo, Kristiansund og Molde har blitt besøkt, har jeg vært hjemme senest kl fem hver dag.

Helgen innvies med kveldskjøring i Eikedalen før vi åpner rødvinen og inntar orkesterplass foran peisen i bedriftshytten på Kvamskogen.

Noe av det beste med å finne roen på fjellet en fredagskveld er at en gleder seg til å våkne dagen etter, tråkke søvnig og barbent inn i stuen og bli halvblendet av vakkert vinterlandskap utenfor vinduene.

God helg!

SK 0273 kl 16.10 fra Oslo til Bergen 14.februar

"Vi minner om at det idag er Valentinesday, og vi har mange gode tilbud på sjokolade, armbånd og parfymer. Sjekk vår Cloudshopmeny i lommen på stolryggen foran dem"

Et par av de dresskledde herrene rundt meg titter opp fra DN, sjekker at det ligger en cloudshop-meny i lommen i stolryggen foran seg, gjesper og forsvinner ned igjen i børstall. Flyvertinnen kommer om litt forbi den hyggelige herren på plass 4D. Han som helt sikkert alltid får midtgang-ønsket sitt oppfylt takket være sin trofasthet...til SAS om ikke annet. Han ønsker seg høflig en kopp kaffe, en flaske vann og en pakke Wasa Sandwich. Det gleder en tidligere kostholdsveileder at det har blitt status å spise sunt! Mannen på 40 + er på vei til å innta sitt mellommåltid, men kommer på..ahh..det var Valentinesday ja.

Forventninger, romantiske forventninger. Han bestemmmer seg lynraskt for å gjøre en innsats for husfreden hjemme, og ber flyvertinnen velge ett eller annet som kan falle i smak hos hans bedre halvdel. Han får med seg et armbånd, drar plastkortet og får betalt for Wasa`en, en flaske Imsdal og den utkåredes nye armbånd. Lenge leve romantiske Valentines day!

I min lille verden er nok hverdagsromantikk mer å foretrekke! Å helt uventet på en alminnelig tirsdag, åpne pc`en og se at det henger en gul lapp på skjermen hvor det håndskrevet står"hallaisen go`damen! Håper du smiler nå, ha en super dag" Ikke noe You and me forever, ikke noe Love you always. Nei, ingen løfter om kjærlighet, for de er som skrift i sand. Bare et godt og varmende øyeblikk, verdsatt og lykkelig i nuet, smilende der og da og resten av dagen :)

Uke kjeks!

Da er uke 6 allerede godt sparket i gang, og pliktoppfyllende som vi er opplært til å være, er vel de fleste i full sving med daglige gjøremål.

Fingre trommer hardt og tidvis målrettet over tastatur, markeringstusjer markerer blindt altfor lange setninger i en altfor lang tekst, møter med 1 av 8 relevante tema opptar timene, og rutiner og regimer blir fulgt. Vi trør til for samfunnet, for staten, for næringslivet, for den 12.i måneden, for pensjonssparingen vår. Alt dette slitet før vi slår oss fullstendig løs og nyter friheten på kvelden! Vi nyter hvert øyeblikk: da strammes joggeskolisser før kilometer i regnvær blir tilbakelagt, gummisåler får brent seg mot parketten i areobicsalen og øremusklene trimmes av altfor mye diskant og skingrende pikestemmer fylt med energi, motivasjon og treningsglede! Og de gangene vi greier å styre våre lyster fra dette, ja da synker vi ned i sofaen med tomme blikk og ser gårsdagens episode av Hotel Cæsar.

Vel midt i hverdagens plikter, så tar jeg meg friheten og nyter en akademisk pause fylt med litt dagdrømming, en kjapp titt på yr.no og et kort innlegg her på bloggen. I studietiden ville en slik pause blitt mye lenger og den hadde blitt navngitt med det flotte ordet akademisk rengjøring. Uhyre effektivt for leiligheten. Jeg prater om de gangene hvor plutselig klesskapet OG kjøkkenskapene ble ryddet fra bunn til topp..også det bare 2-3 dager før eksamen. Vel snart helg; yr er noe usikker i sin spådom, men melder foreløpig sol over snødekte fjell :) 

Gladnyhet :)

Utrolig fin idé fra kjekk ungdom. Mangler bare 300` til de er i mål!

http://tofluer.com/index.php?option=com_content&task=blogsection&id=4&Itemid=9

Les - bli inspirert - bidra hvis du føler for det - eller bare gled deg over at det finnes slikt godt initiativ :)

Sparket fra jobben

Observerte denne låst og parkert utenfor inngangen da jeg besøkte Sykehuset Innlandet. Godt at det finnes morsomme måter å bli sparket fra jobben :)

Full skjerpings ;)

Har fått refs idag for latskap når det gjelder dårlig frekvens på nye blogginnlegg. "Hvis du skal opprette blogg, så må du pinadø se å skrive litt oftere! Nordtømme har skrevet innlegg de tre siste dagene, og du har ikkje skreve noke!! Eg vil se deg i startblokkene Malin!" Vel vel...startblokkene, er det en del år siden jeg stod i og blir også en del år til jeg står i igjen. Men KANSKJE jeg stiller i de som 35-åring når jeg er gammel nok til veteranfriidrett ;) Inntil dess nøyer jeg meg med å imøtekomme ønsket om å komme meg på plass ved notisblokken(bloggen).

 

B for bryderi
I for irritasjon
L for likeglad ?
Ka blir det? BIL, og nei, ikke BIL som i bedriftsidrettslag, men BIL som i en bil som vurderes solgt i disse dager. Grombilen Passaten var på Europeisk Kontroll her om dagen og det viste seg at selv om jeg er fornøyd med den gamle doningen, så strekker den ikke til ifht dagens krav. Irriterende. Selv for en på fire hjul så stiller dagens samfunn for høye krav til at en greier imøtekomme dem. Må vel forventes at enhver blir litt rusten etter en vinter med salt og søle?!
Vel, deler av helgen har ihvertfall gått med til blant annet en Brysom tur på Møller for å kikke på Golf. Jeg kjørte en tur og tenkte..jaja..denne her var jo grei nok...som de fleste andre biler vil jeg tro. Har fire hjul og bringer en greit og behagelig fra ett sted til et annet. Likeglad? Ja! Ihvertfall helt til spørsmålet om pris og prioriteringer kommer opp. O hildrande du så mye gøy en kunne hatt det for prisen av en bil!

Kunne jeg kjøpt akkurat det jeg ville, så hadde jeg kjøpt meg en god dose frihet uten forpliktelser tror jeg....Jeg understreker TROR, da det er et lite gjennomtenkt, men utslengt utsagn som slo meg her og nå. Men at jeg er uenig i fordelingsnøkkelen 47 uker arbeid og 5 uker ferie i året, det er jeg sikker på! Nå undres kanskje noen om jeg ikke trives i jobben min...det gjør jeg..jeg trives faktisk veldig godt..jeg trives bare så utrolig godt med alt det andre livet har å by på også :)

Første og kanskje siste

Hvem vet om dette blir første av mange, eller første og siste innlegg på denne bloggen..Føles ihvertfall veldig sprekt for en "gammel" dame som meg i det hele tatt å ha opprettet en blogg ;)