Det er rett over 3 måneder siden halve verden satt rystet foran tvskjermene og prøvde å ta inn over seg hendelsene som fant sted på Utøya. Utøya ble beskrevet som en sommerdrøm for ungdommer i lille Norge. Mer vakkert og stemningsbeskrivende kan det nesten ikke sies.
Nyhetssendingene gikk døgnet rundt. Bergfrue, røsslyng og Ja vi elsker ble erstattet med roser og Vårt lille land. I noen uker var dette var Norges symboler for en samlet og sterk nasjon som oste av kjærlighet, akspet og medmenneskelighet. Fine symboler som skulle forsterke at ingen stod alene nå. Men hva skjedde egentlig med oss? Hva skjedde med de som mistet en venn, en kjæreste, en sønn eller datter? Det er umulig for utenforstående å sette seg inn i. Jeg kjenner at jeg tør ikke prøve engang.
Men størstedelen av befolkningen mistet ikke noen som stod dem veldig nær. Men vi var vitne til det og engasjerte oss og viste medfølelse i større eller mindre grad. Har ting endret seg etter at ulike følelser ble satt i sving? Behovet for nærhet og trygghet ble akutt. Har det vedvart? Eller var det der og da?
Jeg husker en voldsom lettelse over å ikke være på ferie da det skjedde. Få være i Norge. Være nær. Uten at dette førte til noen deltakelse i store fellessamlinger i sentrum. Jeg kjente mest et uvant stort savn etter familien som var bortreist noen uker. Det bruker være bare flott å vite at de har det bra og koser seg med ferie. Nå skulle jeg ønsket at de var der. Var på sin faste plass så en kunne søke trygghet der.
Jeg satt foran skjermen 22.juli og prøvde å begripe hva som skjedde. Det var skrekkelig å se på samtidig som jeg ikke greide å forlate grusomheten. Jeg fikk et plutselig behov for å ringe barndomsvenninnen min som jeg prater med sjelden. Men henne jeg alltid prater med når store hendelser preger føleleseselivet. I det jeg skulle slå nummeret kom hun meg i forkjøpet. Det var godt å høre stemmen hennes. Den stemmen som jeg vet at alltid er der. Den som er den samme uansett hva som skjer og hvor lenge det er siden forrige kontakt. Godt å høre at en har hverandre i sånne stunder.
Vi har pratet med hverandre en gang siden da tror jeg. Det er med andre ord ikke oftere kontakt nå enn før. Savnet etter familien har normalisert seg. Det holder å se dem en gang i uken. Avisene leses med nøytrale øyne og uten frykt. Jeg er tilbake i en modus hvor tragedier og kriser er sånt som skjer alle andre.
Heldigvis er jeg der igjen. Det er sånn det må være. Vi må fungere som før. Leve i øyeblikket og nyte uten frykt.
Alt er som før ...kanskje..
Eller har kanskje noen endringer kommet for å bli? Noen grunnleggende verdier og behov ble tydeliggjort i denne perioden. Noe av det som kanskje forsvinner under all materialisme og alle mulighetene som har en tendens til å overskygge mye annet. Behovet for frihet er der fremdeles og vil alltid være der. Men vi fikk alle bekreftet behovet for å være en del av ulike små og store fellessskap der det er aksept og en blir verdsatt. Der det er trygt og en bryr seg om hverandre.
22. juli har nok for min del ført med seg en påminnelse som har skapt større balanse mellom nærhet, trygghet og det enorme behovet for frihet og å gripe all verdens muligheter som en kan finne hvis en leter godt nok. Idag, uten at jeg før har tenkt på det, så preger dette mine følelser og tanker om fremtiden. Kanskje vil det være varig, kanskje ikke. Jeg er uansett glad for at selv om en tilsynelatende kynisk, men egentlig bare mettet skummet forbi temaet i avisen og valgte å ikke gå i rosetog, så skjer det noen refleksjoner nå på en helt vanlig tirsdagskveld i oktober.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar